Jeg tenkte at jeg kunne fortelle litt mer om meg selv, eller, hvordan det er å kjenne meg. Ting du rett og slett må være obs på dersom du skal ha meg i livet ditt.
1.Jeg er ofte pessimistisk og negativ. Jeg tenker alltid på det triste og fæle først, og jeg må hele tiden jobbe for å prøve å se det positive i ting. Jeg er ikke den personen som avkrefter dine negative tanker for å si det sånn.

2.Jeg er høysensitiv og introvert (google it). Dette er noe jeg MÅ ta hensyn til, hvis ikke blir jeg totalt utslitt. Dette innebærer at jeg kan virke uinteressant og kjedelig. Jeg kan også fremstå som verdens største partypooper, og til tider en dårlig venn. Jeg er dårlig på å si nei til ting – og hvis jeg ikke vil si ja, så lar jeg heller være å svare på grunn av det ekstreme ubehaget som kommer av å si nei.
Jeg synes det er kjempe hyggelig å møte venninner, men synes også det er kjempe hyggelig om det ikke blir noe av:

Jeg elsker å tilbringe helger hjemme i sofaen med Norske Talenter og Senkveld, og hater å dra på byen.

3.Jeg er veldig bevisst på meg selv og hvordan jeg oppfører meg i sosiale sammenhenger, og kan derfor virke veldig usikker.
Generelt sett er jeg veldig nervøs av meg, og hater situasjoner hvor jeg må prestere på noen som helst måte, om det så bare er å formulere en setning riktig. Bare det å hilse på nye mennesker og huske den andre personen sitt navn. . . . Nei, det er en kunst jeg aldri vil klare å mestre.

Møter er også noe av det verste jeg vet. Møter har for meg tre faser.
Fase 1: Grue seg hver dag frem til møtet finner sted. Se for seg alle mulige scenarioer, forberede svar på alle tenkelige spørsmål som kan dukke opp og være veldig mye kvalm.

Fase 2: Selve møtet. Dette er uutholdelig, og jeg tror hele tiden at jeg skal kaste opp, besvime eller dø.

Fase 3: Etter møtet. Masse overanalysering, gjenta alt som ble sagt i hodet flere ganger og tolke det i forskjellige retninger. Skjelving og kvalme forekommer i stor grad.

Fase 3 er noe jeg har stort sett hver dag ellers også.

Jeg er som regel veldig stille i samtaler, og som nevnt overanalyserer jeg alltid alt i ettertid. Dette fører ofte til at jeg kommer på nye argumenter, og andre ting jeg kunne ha sagt. Som følge av dette kan livet mitt oppsummeres i en irriterende konklusjon: Jeg vet alltid hva jeg skulle ha sagt, etter situasjonen er ferdig.

Ok, det var et dårlig eksempel, men det var i hvert fall et eksempel.
Jeg fungerer sånn her:
Jeg er alltid fullstendig proppet full av tanker og refleksjoner.

Men veldig lite kommer ut i lyd.

PS: dette er ikke en kontaktannonse, jeg har verdens beste kjæreste. (Heldigvis!)
-Sussa