Ikke-eksisterende hukommelse

Jeg har noen teorier på hvorfor jeg ikke eier hukommelse lenger. Jeg lurer noen ganger på om ting opptar for mye plass fra før, så jeg har for liten plass til lagring. Jeg tror jeg er for lite “i øyeblikket” og alt for mye “i mitt eget hode”. Jeg gjør meg mange tanker og refleksjoner i løpet av en dag, men svært lite av opplevelser og samtaler fester seg.

For eksempel er dette ganske hverdagslig

hukommelse1

hukommelse2

En ting man må leve med, når man ikke har evnen til å huske, er å bli fortalt hva du har gjort. Dette er veldig merkelig. For meg ender det ofte med at jeg bare må innse at det har skjedd, uten å huske det. Noe så irriterende!?

hukommelse3 hukommelse4 hukommelse5 hukommelse6 hukommelse7

Og vel, når du har en venninne som har like ubrukelig hukommelse som deg selv, kan ting bli litt innviklet.

hukommelse8 hukommelse9

Jeg er sikker på at vi to har mange gode opplevelser sammen som ingen av oss husker! Haha. Og kanskje hun husker noen ting jeg ikke husker og omvendt. Og det er helt greit! Det er verre når man ikke snakker med likesinnede. Jeg synes det virker så frekt å ikke huske noe som andre husker, så jeg har en tendens til å bare spille med.

hukommelse10

Til alle der ute; la oss aldri spørre hverandre ut om et minne. Det hadde vært SÅ flaut om noen faktisk fant ut at man later som!

hukommelse12

 

Skulle skrive noe mer her, men husker ikke hva….

-Sussa

Kognitiv dissonans

Vi mennesker har behov for å være konsistente. Det vil si at våre holdninger, meninger og vår atferd samsvarer med hverandre. Det finnes derimot alltid unntak. Det er her kognitiv dissonans kommer inn. Det blir uoverenstemmelse (inkonsistens/dissonans) mellom våre holdninger og vår atferd. Denne dissonansen kan skape psykologisk ubehag, og fordi vi mennesker vil ha konsistens, vil vi da forsøke å redusere eller fjerne dissonansen.

Så, nå som det er forklart, skal jeg gi noen eksempler. Og ikke minst, forslag til hvordan du – som meg – kan prøve å redusere dissonansen. Vi vil vel være konsistente? Føle at vi går overens med oss selv? Ja.

1.Røyk – Jeg røyker, men hater at jeg røyker. Vet det ikke er bra for helsa, det er i hvert fall ikke bra for økonomien, og det er barnslig. Så, her er et tips for å redusere dissonansen. (Eller hvis du er et normalt, oppegående menneske med bare litt viljestyrke, kan du jo slutte, noe som vil fjerne dissonansen.)

Kognitiv dissonans 1 Kognitiv dissonans 2 Kognitiv dissonans 3

2.Diskusjoner rundt bloggere – Vi vet jo alle at blogging har blitt stort. Derfor er det fortsatt spennende å snakke om. Det finnes to type mennesker her i verden. De som elsker å hate bloggere, og de som ikke hater bloggere. Jeg er ikke imot bloggere. Heller ikke Sophie Elise. Tvert imot synes jeg hun er reflektert, interessant, oppegående og fornuftig.

Dette setter meg i en utrolig slitsom posisjon. Særlig siden jeg er konfliktsky, og i tillegg hater å diskutere med kverulante mennesker, som åpenbart har et dårligere grunnlag enn deg til å ta diskusjonen i det hele tatt. Den kognitive dissonansen kommer inn når jeg rett og slett ikke orker å diskutere og nærmest sier meg enig i noe jeg er totalt uenig i fordi jeg ikke orker. Så, er du som meg, ville jeg tatt i bruk dette tipset for å redusere dissonansen. (Hvis du derimot orker å ta diskusjonen, vil du jo så klart fjerne dissonansen.)

Kognitiv dissonans 4 Kognitiv dissonans 5

Kognitiv dissonans 5Kognitiv dissonans 6

3.Godteri. Her skal jeg lære dere teknikken over alle teknikker. Og jeg kan garantere at du klarer å fjerne dissonansen fullstendig. Du vil føle deg komplett og konsistent så det holder!

De fleste er jo veldig glad i noe godt. Noe usunt. Noe de ikke burde spise, fordi de skal prøve å slanke seg eller prøve å være sunnere, og listen er sikkert lang. Men man gjør det allikevel. Mitt tips for å fjerne dissonansen:

Kognitiv dissonans 7

Jeg, som mange andre, er vel nesten en vandrende kognitiv dissonans, men jeg klarer faktisk ikke komme på flere eksempler akkurat for øyeblikket. Fortell meg hva du opplever av kognitiv dissonans da?

-Sussa

 

 

 

Vi har alle våre øyeblikk

Hvorfor jeg er rar del 1 av 24726.

1.Jeg leker gjemsel når jeg ser mennesker jeg kjenner på butikken. Orker bare ikke small-talk. Det er forferdelig!

sosial1

sosial3

 

sosial2

2. Grunnen til at jeg kanskje hater small-talk, er at jeg har evnen til å lage veldig kleine situasjoner. Når man skriver blogg, tenker man ofte på hva man skal skrive om, og gamle minner dukker opp hele tiden. Jeg må si jeg holdt på å dø da jeg kom på dette, og innså at det ikke bare hadde vært en vond drøm.

Det skal sies at jeg hater å lyve, men når jeg kommer i en situasjon som kan bli, bare LITT, ubehagelig for både den andre og meg selv, så lyver jeg tydeligvis litt allikevel.

sosial4 sosial5 sosial6

Ja, faktisk så har dette skjedd. Jeg overdriver ikke engang. Det var mye verre på ekte. Jeg trøster meg med at dette begynner å bli ti år siden.

3.Jeg har et tydelig forvirret ordforråd. Dette gjør at jeg til tider driter meg fullstendig ut.

sosial7

Dette ordet har jeg sagt feil så mange ganger at jeg begynner å lure på om det er en kognitiv svikt. Hvor vanskelig kan det være å lære seg ordet vannplaning liksom?

sosial8

Ja. Dette er også et av ordene jeg alltid sier feil. jeg holder på å bli gal når kjæresten min sier at “tann” og “kam” rimer. Men å blande taushetsplikt med vikeplikt, det går tydeligvis veldig fint?!

4.Det er ikke bare ordforrådet mitt som er forvirra. Noen ganger lurer jeg faktisk på om jeg er en form for tilbakestående, bare at jeg aldri kan finne det ut, fordi ingen sier det til meg…

sosial9

Neida.

5.Jeg har hørt at ingen spørsmål er for dumme. Sier ikke mer enn det.

spørsmål1 spørsmål2 spørsmål3

 

2015-11-28 22.42.16

Nei, vi har alle våre øyeblikk.

Ofte lurer jeg på hvordan det føles å være voksen og normal.

Hilsen Sussa, 24 år, bachelor i sosialt arbeid.

 

Mamsen over alle mamser

Mammaen min er så fantastisk. Hun er så snill og morsom og rar. Med rar mener jeg blant annet den ekstremt høye terskelen hun har for å dra til legen hvis det er noe. Hun jobbet for eksempel med å kjøre aviser i 26 år, med tilsammen EN uke ferie! – og var ikke sykemeldt EN eneste gang! Det var faktisk en cyste på størrelse med en håndball, som satt fast i den ene nyra som gjorde at hun tok steget med ikke bare å sykemelde seg, men også å slutte i jobben som aviskjører (Jeg måtte nærmest tvinge henne).

mamma1 mamma2 mamma3

Det koseligste med mamma, er kallenavnene hun har på oss. Lurer på hvorfor hun ga meg et navn i det hele tatt, hun bruker det jo aldri..

mamma4

Nei, mamma er noe for seg selv.

mamma5.1

Når hun skulle føde meg, for eksempel, hadde hun brekt halebeinet sitt noen dager før! men det var nok ikke noe hinder for at det skulle bli en fin opplevelse for mamsen!

mamma6

Mamma er også veldig glad i katter

mamma7

Hjemme hos mamma er kattene i samme liga som en kristen person sin Gud – og vi er alle fredet dersom vi har en katt på fanget!

mamma8 mamma9

Men det beste av alt er latteren. Latteren til mamma er så smittsom! Det går jo ikke an for dere å høre den, jeg kan liksom ikke tegne hvordan en latter høres ut. Men jeg kan avslutte med et eksempel på en situasjon som kan gi mamma skikkelig latterkrampe.

mamma13

mamma10 mamma11 mamma12

Det er så mye jeg kunne sagt om mamma, men jeg stopper her. Hun er i hvert fall verdens beste mams.

-Sussa

Sånn er jeg

Jeg tenkte at jeg kunne fortelle litt mer om meg selv, eller, hvordan det er å kjenne meg. Ting du rett og slett må være obs på dersom du skal ha meg i livet ditt.

1.Jeg er ofte pessimistisk og negativ. Jeg tenker alltid på det triste og fæle først, og jeg må hele tiden jobbe for å prøve å se det positive i ting. Jeg er ikke den personen som avkrefter dine negative tanker for å si det sånn.pessimist1 pessimist2

2.Jeg er høysensitiv og introvert (google it). Dette er noe jeg MÅ ta hensyn til, hvis ikke blir jeg totalt utslitt. Dette innebærer at jeg kan virke uinteressant og kjedelig. Jeg kan også fremstå som verdens største partypooper, og til tider en dårlig venn. Jeg er dårlig på å si nei til ting – og hvis jeg ikke vil si ja, så lar jeg heller være å svare på grunn av det ekstreme ubehaget som kommer av å si nei.

Jeg synes det er kjempe hyggelig å møte venninner, men synes også det er kjempe hyggelig om det ikke blir noe av:

Introvert1 introvert2

Jeg elsker å tilbringe helger hjemme i sofaen med Norske Talenter og Senkveld, og hater å dra på byen.

introvert4 introvert5 introvert6

3.Jeg er veldig bevisst på meg selv og hvordan jeg oppfører meg i sosiale sammenhenger, og kan derfor virke veldig usikker.

Generelt sett er jeg veldig nervøs av meg, og hater situasjoner hvor jeg må prestere på noen som helst måte, om det så bare er å formulere en setning riktig. Bare det å hilse på nye mennesker og huske den andre personen sitt navn. . . . Nei, det er en kunst jeg aldri vil klare å mestre.

hilse

Møter er også noe av det verste jeg vet. Møter har for meg tre faser.

Fase 1: Grue seg hver dag frem til møtet finner sted. Se for seg alle mulige scenarioer, forberede svar på alle tenkelige spørsmål som kan dukke opp og være veldig mye kvalm.

høysensitiv introvert3

Fase 2: Selve møtet. Dette er uutholdelig, og jeg tror hele tiden at jeg skal kaste opp, besvime eller dø.

høysensitiv introvert4

Fase 3: Etter møtet. Masse overanalysering, gjenta alt som ble sagt i hodet flere ganger og tolke det i forskjellige retninger. Skjelving og kvalme forekommer i stor grad.

høysensitiv introvert5

Fase 3 er noe jeg har stort sett hver dag ellers også.

introvert7

Jeg er som regel veldig stille i samtaler, og som nevnt overanalyserer jeg alltid alt i ettertid. Dette fører ofte til at jeg kommer på nye argumenter, og andre ting jeg kunne ha sagt. Som følge av dette kan livet mitt oppsummeres i en irriterende konklusjon: Jeg vet alltid hva jeg skulle ha sagt, etter situasjonen er ferdig.

uk1 uk2 UK3 uk4

Ok, det var et dårlig eksempel, men det var i hvert fall et eksempel.

Jeg fungerer sånn her:

Jeg er alltid fullstendig proppet full av tanker og refleksjoner.

høysensitiv introvert1

Men veldig lite kommer ut i lyd.

høysensitiv introvert1.1

 

PS: dette er ikke en kontaktannonse, jeg har verdens beste kjæreste. (Heldigvis!)

-Sussa

Rollen som søster

Rollen som lillesøster har jeg hatt hele livet, og er derfor en stor del av meg. Rollen som storesøster har jeg hatt i ganske mange år det også. Å ha søsken bringer mye frustrasjon med seg, men også veldig mye glede. Jeg har jo faktisk fire venner for livet, som alltid kommer til å være der for meg, og som jeg alltid vil være der for. Det er som å bli tvunget til å ha venner, og det er fantastisk for sånne asosiale introverter som meg selv!

Jeg skal gi dere en beskrivelse av hvordan det har vært å være søster, og hvordan søsken kan få følelsesregisteret til å svinge mer enn en berg og dalbane. Først: Her er meg og mine søsken:

mine søsken

Ok. Her kommer noen punkter.

1. Å ikke få anerkjennelse for sine prestasjoner.

Jeg kan fortsatt ikke tro at dette faktisk skjedde. Hvem er det som ikke tror på at noen har tegnet et hjerte liksom? Det stikker fortsatt dypt. Det er vanskelig å forklare hvor intenst irriterende dette var.

Søsken 2 Søsken Søsken3 Søsken4

2. En bror i puberteten er en ondskapsfull fiende.

Dette kan ikke beskrives med ord en gang. Derfor er jeg heldig som til en viss grad klarer å illustrere det.

Søsken5 Søsken6

Søsken7 Søsken8

Søsken9 Søsken10

3. Storesøstre kan være det fineste som finnes!

Søsken11 Søsken12

 

4. Storesøstre kan være livreddere.

Selv om mensen stort sett uansett er flaut når du er i 12-årsalderen, så er søstre alltid bedre enn mødre når det kommer til sånt.

Søsken13

5. Lillebrødre liker deg uansett hvordan du er, og ser på deg som en som kan alt. Det er herlig!

Søsken14

Med mindre du, som meg, mangler ekstreme mengder allmennkunnskap. Da er det ikke alltid gøy.

Søsken15

Søsken16

6. Aldri tro at gjemmestedet ditt for godteri er trygt. ALDRI!

Søsken17

-Sussa

 

 

A trip to London and a trip down Memory Lane

Jeg har vondt i beina på alle mulige måter, og har brukt for mye penger. London var med andre ord bra, og akkurat som det pleier. Denne turen var preget av litt stress, ettersom vi kom sent torsdag, og skulle dra lørdag. Jeg ble paranoid av å tenke på at jeg ikke skulle rekke å hamstre billigklær fra alle etasjene i Primark. Og nei, jeg er nok ikke spesielt miljøbevisst når det kommer til handel. Ingen er perfekte.

London3

Tollkontrollen ble et pinlig øyeblikk. Den klønete delen av meg slo til, og jeg klarte å glemme å lukke kofferten før jeg skulle løfte den over i en beholder og sende den gjennom røntgen-maskin-tingen.

London2

London2.2

Hvis jeg skal oppsummere London kort, må jeg si at det var veldig koselig til tross for at det var stressende. Første dagen gikk jeg så mye at jeg trodde hoftene mine hadde blitt kronisk invalide. Andre dagen kjente jeg ikke smertene i hoftene lengre fordi smertene i beina hadde tatt fullstendig overhånd. Siste dagen var kroppen bare en eneste stor klump av smerte.

Jeg var faktisk så sliten dag nr. 2 at jeg begynte å grine i køen på Primark samtidig som jeg diskrè løftet klær jeg egentlig hadde lyst på ut av handlekurven min. Hvorfor jeg gjorde det kan man jo lure på, jeg var så utmattet, og hadde heller ikke spist nok, og da er jeg ikke alltid så logisk. Det ene øyet mitt var også veldig vondt OG rødt denne dagen, uten at jeg visste hvorfor. Så jeg skjønte bare ingenting. Jeg kom meg omsider ut derifra, og synet av meg kan ikke ha vært særlig pent.

London1

PS: Det var menn overalt i Oxford Street som satt på bakken og lagde hunder ut av sand.

Da jeg og Andreas kom hjem, fortalte han om hvor dårlig han blir av bussturer, og at det var derfor han ikke var så “i modus” når vi kjørte buss. Det faktum at han blir “buss-og-tog-syk” hadde selvfølgelig jeg glemt for lengst, fordi jeg har en ubrukelig hukommelse.

I et øyeblikk trodde jeg at jeg kunne si til kjæresten min at “sånn var jeg da jeg var liten også!” Jeg kom nemlig på at jeg som liten sa til bussjåfører og lærere at jeg ble kvalm av å kjøre buss, så jeg MÅTTE sitte foran. Men nei, jeg ble ikke det, jeg bare latet som, uten noe åpenbart eller bevisst motiv, tror jeg. Kanskje trodde jeg at jeg ble det, eller så ville jeg sikkert veldig gjerne sitte foran. Haha, jeg aner ikke, men jeg har faktisk aldri blitt bilsyk som jeg kan komme på.

Barn1

Barn2

Barn3

Barn4

Barn5

Jeg beklager til alle der ute som faktisk blir bilsyke og kvalme av tog og buss osv. Det virker faktisk ikke noe ålreit å være det på ekte.

-Sussa

London baby!

I dag drar jeg til London, og i den anledning kom jeg på hva jeg pleide å tenke da jeg var liten, før jeg skulle oppleve noe morsomt, eller ut å reise i den store verden. Blant annet at jeg aldri trodde at det kom til å bli noe av. Det virket liksom så uvirkelig at det skulle skje, så jeg var sikker på at noe skulle komme i veien.

Tur

Det har jo aldri kommet noe i veien, og selvom jeg stort sett alltid stoler på magefølelsen, kan jeg ikke stole på denne. Jeg hadde tross alt mye rart for meg da jeg var liten – i tillegg til det overnevnte. Jeg trodde for eksempel det foregikk skjult tv innspilling i huset vårt. (Hvor kom DET fra?)

Tur2

Jeg utviklet et ulogisk tvangstankemønster – som til en viss grad følger meg den dag i dag.

Tur3

Det rare med disse tvangstankene, er at jeg skjønner utrolig godt at min rasjonalisering av å fortsette med det er dumt, og at ingenting av det har noe rot i virkeligheten. Det BLIR ikke mindre sjanse for at jeg krasjer bilen, hvis jeg har partall på volumet på radioen.

Men en annen del av meg dominerer her. En urasjonell og rar del av meg, som nekter å innse at jeg har kastet bort alt for mye energi på å ha ting i partall, og ikke minst – smittet alt for mange av vennene mine med den samme ondskapen. Unnskyld.

Tur4

Nå har du kanskje glemt hva dette innlegget startet med, men la meg bare konkludere med at nå som jeg er eldre, har jeg ikke samme følelse av at turen til London ikke kommer til å bli noe av, for jeg tror det blir det.

Så, nå som jeg faktisk skal dit, og mest sannsynlig kommer til å ha en trygg og fin tur sammen med kjæresten min, skal jeg endelig gjøre noe med mitt jente – og i-landsproblem.

Tur5

Dette fenomenet har jeg alltid synes at er litt rart. Jeg har jo inntrykk av at det er et ganske vanlig problem å mene at man ikke har noen genser å ha på seg, selvom man har 150 stk å velge mellom. Jeg vet i hvert fall at det hadde vært skikkelig rart om kjæresten min hadde vært på samme måte med de tingene han er opptatt av.

Tur6

Jeg har ikke så god tid, fordi vi skal komme oss til flyplassen og rekke flyet. Derfor avslutter jeg med en illustrasjon som passer sånn halvveis, slik at avslutningen ikke kommer så brått på.

BjørnKjos

London baby!

-Sussa

 

 

Velkommen til verden, sussa.no!

Siden jeg skal prøve å starte en illustrasjonsblogg, og jeg er blitt elendig på skriving – så ble jeg plutselig veldig usikker på hvordan jeg skal introdusere mitt første blogginnlegg. Jeg skal derfor gjøre det enkelt – fortelle litt om meg selv, ettersom blogg tross alt er en ganske selvsentrert greie.

La oss begynne med det første jeg tenker på når jeg skal beskrive meg selv. Det er mitt intense behov for å være innafor min egen komfortsone. Å tråkke utenfor komfortsonen gir meg som regel et enormt ubehag, som jeg helst vil slippe.

Komfortsoneboble

Komfortsoneboble2

Situasjoner som putter meg og komfortsonen min i faresonen, er for eksempel når et ukjent nummer ringer meg (egentlig når alle andre enn kjæresten min og mamma ringer meg). Dette er åpenbart fordi jeg ikke vet hva jeg kan forvente fra den andre enden av telefonen. Det finnes så uendelig mange muligheter, så muligheten for at det kan gå galt er også uendelig. Det kan jeg ikke risikere.

komfortsone

komfortsone1

komfortsone2

Dette er selvfølgelig bare et eksempel. Komfortsonen min er liten, og verden er stor. Men det er et kapittel for seg selv.

En ting som kanskje ikke sier så mye om meg som person, men som jeg allikevel vil dele, er at jeg har en fobi som de fleste kanskje ikke engang vet at finnes; omfalofobi, fobi for navler. Ja, når jeg først skal ha en fobi, så må det selvfølgelig ha et navn som høres både barnslig – og useriøst ut.

Jeg har selv en ekstremt sensitiv navel, med alt for mange nerver. Derfor takler jeg ikke verken å høre om eller se andres navler, eller verst av alt, folk som peller seg i navlen! Denne fobien synes kjæresten min er hysterisk morsom.

Navlelo

Jeg er ikke overbegeistret for edderkopper heller.

Edderkopp i stua

 

Men over til noe annet som handler om meg. Jeg er og blir over gjennomsnittet glad i gamle damer. Jeg blir så ekstra glad, vennlig og varm om hjertet når jeg ser og møter gamle damer, – de som er hyggelige vel og merke, og de er det mange av! Det er noe med gamle damer, som gir meg dårlig samvittighet uten at de har gjort noe en gang. Jeg bare synes så synd på de og vil gi de hele verden. Selvom, for alt jeg vet har de det kjempe bra. Det er ikke bare damer jeg liker av ting som er gammelt, men også klær, interiør, møbler etc. Jeg er nok en gammel sjel.

gammel dame

 

Jeg kan fortelle litt om veldig mye, som for eksempel at jeg er småspist:

ommeg1

 

Eller at jeg er en skikkelig frysepinne:

kaldt

 

Eller sist, men ikke minst at jeg, til tross for at jeg stort sett er blid og hyggelig, er en illsint sjåfør.

bil aggresjon

men jeg ville egentlig bare få laget mitt første blogginnlegg, for å teste ut min nye blogg.

-Sussa