Monthly Archives: September 2015

Rollen som søster

Rollen som lillesøster har jeg hatt hele livet, og er derfor en stor del av meg. Rollen som storesøster har jeg hatt i ganske mange år det også. Å ha søsken bringer mye frustrasjon med seg, men også veldig mye glede. Jeg har jo faktisk fire venner for livet, som alltid kommer til å være der for meg, og som jeg alltid vil være der for. Det er som å bli tvunget til å ha venner, og det er fantastisk for sånne asosiale introverter som meg selv!

Jeg skal gi dere en beskrivelse av hvordan det har vært å være søster, og hvordan søsken kan få følelsesregisteret til å svinge mer enn en berg og dalbane. Først: Her er meg og mine søsken:

mine søsken

Ok. Her kommer noen punkter.

1. Å ikke få anerkjennelse for sine prestasjoner.

Jeg kan fortsatt ikke tro at dette faktisk skjedde. Hvem er det som ikke tror på at noen har tegnet et hjerte liksom? Det stikker fortsatt dypt. Det er vanskelig å forklare hvor intenst irriterende dette var.

Søsken 2 Søsken Søsken3 Søsken4

2. En bror i puberteten er en ondskapsfull fiende.

Dette kan ikke beskrives med ord en gang. Derfor er jeg heldig som til en viss grad klarer å illustrere det.

Søsken5 Søsken6

Søsken7 Søsken8

Søsken9 Søsken10

3. Storesøstre kan være det fineste som finnes!

Søsken11 Søsken12

 

4. Storesøstre kan være livreddere.

Selv om mensen stort sett uansett er flaut når du er i 12-årsalderen, så er søstre alltid bedre enn mødre når det kommer til sånt.

Søsken13

5. Lillebrødre liker deg uansett hvordan du er, og ser på deg som en som kan alt. Det er herlig!

Søsken14

Med mindre du, som meg, mangler ekstreme mengder allmennkunnskap. Da er det ikke alltid gøy.

Søsken15

Søsken16

6. Aldri tro at gjemmestedet ditt for godteri er trygt. ALDRI!

Søsken17

-Sussa

 

 

A trip to London and a trip down Memory Lane

Jeg har vondt i beina på alle mulige måter, og har brukt for mye penger. London var med andre ord bra, og akkurat som det pleier. Denne turen var preget av litt stress, ettersom vi kom sent torsdag, og skulle dra lørdag. Jeg ble paranoid av å tenke på at jeg ikke skulle rekke å hamstre billigklær fra alle etasjene i Primark. Og nei, jeg er nok ikke spesielt miljøbevisst når det kommer til handel. Ingen er perfekte.

London3

Tollkontrollen ble et pinlig øyeblikk. Den klønete delen av meg slo til, og jeg klarte å glemme å lukke kofferten før jeg skulle løfte den over i en beholder og sende den gjennom røntgen-maskin-tingen.

London2

London2.2

Hvis jeg skal oppsummere London kort, må jeg si at det var veldig koselig til tross for at det var stressende. Første dagen gikk jeg så mye at jeg trodde hoftene mine hadde blitt kronisk invalide. Andre dagen kjente jeg ikke smertene i hoftene lengre fordi smertene i beina hadde tatt fullstendig overhånd. Siste dagen var kroppen bare en eneste stor klump av smerte.

Jeg var faktisk så sliten dag nr. 2 at jeg begynte å grine i køen på Primark samtidig som jeg diskrè løftet klær jeg egentlig hadde lyst på ut av handlekurven min. Hvorfor jeg gjorde det kan man jo lure på, jeg var så utmattet, og hadde heller ikke spist nok, og da er jeg ikke alltid så logisk. Det ene øyet mitt var også veldig vondt OG rødt denne dagen, uten at jeg visste hvorfor. Så jeg skjønte bare ingenting. Jeg kom meg omsider ut derifra, og synet av meg kan ikke ha vært særlig pent.

London1

PS: Det var menn overalt i Oxford Street som satt på bakken og lagde hunder ut av sand.

Da jeg og Andreas kom hjem, fortalte han om hvor dårlig han blir av bussturer, og at det var derfor han ikke var så “i modus” når vi kjørte buss. Det faktum at han blir “buss-og-tog-syk” hadde selvfølgelig jeg glemt for lengst, fordi jeg har en ubrukelig hukommelse.

I et øyeblikk trodde jeg at jeg kunne si til kjæresten min at “sånn var jeg da jeg var liten også!” Jeg kom nemlig på at jeg som liten sa til bussjåfører og lærere at jeg ble kvalm av å kjøre buss, så jeg MÅTTE sitte foran. Men nei, jeg ble ikke det, jeg bare latet som, uten noe åpenbart eller bevisst motiv, tror jeg. Kanskje trodde jeg at jeg ble det, eller så ville jeg sikkert veldig gjerne sitte foran. Haha, jeg aner ikke, men jeg har faktisk aldri blitt bilsyk som jeg kan komme på.

Barn1

Barn2

Barn3

Barn4

Barn5

Jeg beklager til alle der ute som faktisk blir bilsyke og kvalme av tog og buss osv. Det virker faktisk ikke noe ålreit å være det på ekte.

-Sussa

London baby!

I dag drar jeg til London, og i den anledning kom jeg på hva jeg pleide å tenke da jeg var liten, før jeg skulle oppleve noe morsomt, eller ut å reise i den store verden. Blant annet at jeg aldri trodde at det kom til å bli noe av. Det virket liksom så uvirkelig at det skulle skje, så jeg var sikker på at noe skulle komme i veien.

Tur

Det har jo aldri kommet noe i veien, og selvom jeg stort sett alltid stoler på magefølelsen, kan jeg ikke stole på denne. Jeg hadde tross alt mye rart for meg da jeg var liten – i tillegg til det overnevnte. Jeg trodde for eksempel det foregikk skjult tv innspilling i huset vårt. (Hvor kom DET fra?)

Tur2

Jeg utviklet et ulogisk tvangstankemønster – som til en viss grad følger meg den dag i dag.

Tur3

Det rare med disse tvangstankene, er at jeg skjønner utrolig godt at min rasjonalisering av å fortsette med det er dumt, og at ingenting av det har noe rot i virkeligheten. Det BLIR ikke mindre sjanse for at jeg krasjer bilen, hvis jeg har partall på volumet på radioen.

Men en annen del av meg dominerer her. En urasjonell og rar del av meg, som nekter å innse at jeg har kastet bort alt for mye energi på å ha ting i partall, og ikke minst – smittet alt for mange av vennene mine med den samme ondskapen. Unnskyld.

Tur4

Nå har du kanskje glemt hva dette innlegget startet med, men la meg bare konkludere med at nå som jeg er eldre, har jeg ikke samme følelse av at turen til London ikke kommer til å bli noe av, for jeg tror det blir det.

Så, nå som jeg faktisk skal dit, og mest sannsynlig kommer til å ha en trygg og fin tur sammen med kjæresten min, skal jeg endelig gjøre noe med mitt jente – og i-landsproblem.

Tur5

Dette fenomenet har jeg alltid synes at er litt rart. Jeg har jo inntrykk av at det er et ganske vanlig problem å mene at man ikke har noen genser å ha på seg, selvom man har 150 stk å velge mellom. Jeg vet i hvert fall at det hadde vært skikkelig rart om kjæresten min hadde vært på samme måte med de tingene han er opptatt av.

Tur6

Jeg har ikke så god tid, fordi vi skal komme oss til flyplassen og rekke flyet. Derfor avslutter jeg med en illustrasjon som passer sånn halvveis, slik at avslutningen ikke kommer så brått på.

BjørnKjos

London baby!

-Sussa

 

 

Velkommen til verden, sussa.no!

Siden jeg skal prøve å starte en illustrasjonsblogg, og jeg er blitt elendig på skriving – så ble jeg plutselig veldig usikker på hvordan jeg skal introdusere mitt første blogginnlegg. Jeg skal derfor gjøre det enkelt – fortelle litt om meg selv, ettersom blogg tross alt er en ganske selvsentrert greie.

La oss begynne med det første jeg tenker på når jeg skal beskrive meg selv. Det er mitt intense behov for å være innafor min egen komfortsone. Å tråkke utenfor komfortsonen gir meg som regel et enormt ubehag, som jeg helst vil slippe.

Komfortsoneboble

Komfortsoneboble2

Situasjoner som putter meg og komfortsonen min i faresonen, er for eksempel når et ukjent nummer ringer meg (egentlig når alle andre enn kjæresten min og mamma ringer meg). Dette er åpenbart fordi jeg ikke vet hva jeg kan forvente fra den andre enden av telefonen. Det finnes så uendelig mange muligheter, så muligheten for at det kan gå galt er også uendelig. Det kan jeg ikke risikere.

komfortsone

komfortsone1

komfortsone2

Dette er selvfølgelig bare et eksempel. Komfortsonen min er liten, og verden er stor. Men det er et kapittel for seg selv.

En ting som kanskje ikke sier så mye om meg som person, men som jeg allikevel vil dele, er at jeg har en fobi som de fleste kanskje ikke engang vet at finnes; omfalofobi, fobi for navler. Ja, når jeg først skal ha en fobi, så må det selvfølgelig ha et navn som høres både barnslig – og useriøst ut.

Jeg har selv en ekstremt sensitiv navel, med alt for mange nerver. Derfor takler jeg ikke verken å høre om eller se andres navler, eller verst av alt, folk som peller seg i navlen! Denne fobien synes kjæresten min er hysterisk morsom.

Navlelo

Jeg er ikke overbegeistret for edderkopper heller.

Edderkopp i stua

 

Men over til noe annet som handler om meg. Jeg er og blir over gjennomsnittet glad i gamle damer. Jeg blir så ekstra glad, vennlig og varm om hjertet når jeg ser og møter gamle damer, – de som er hyggelige vel og merke, og de er det mange av! Det er noe med gamle damer, som gir meg dårlig samvittighet uten at de har gjort noe en gang. Jeg bare synes så synd på de og vil gi de hele verden. Selvom, for alt jeg vet har de det kjempe bra. Det er ikke bare damer jeg liker av ting som er gammelt, men også klær, interiør, møbler etc. Jeg er nok en gammel sjel.

gammel dame

 

Jeg kan fortelle litt om veldig mye, som for eksempel at jeg er småspist:

ommeg1

 

Eller at jeg er en skikkelig frysepinne:

kaldt

 

Eller sist, men ikke minst at jeg, til tross for at jeg stort sett er blid og hyggelig, er en illsint sjåfør.

bil aggresjon

men jeg ville egentlig bare få laget mitt første blogginnlegg, for å teste ut min nye blogg.

-Sussa