London baby!

I dag drar jeg til London, og i den anledning kom jeg på hva jeg pleide å tenke da jeg var liten, før jeg skulle oppleve noe morsomt, eller ut å reise i den store verden. Blant annet at jeg aldri trodde at det kom til å bli noe av. Det virket liksom så uvirkelig at det skulle skje, så jeg var sikker på at noe skulle komme i veien.

Tur

Det har jo aldri kommet noe i veien, og selvom jeg stort sett alltid stoler på magefølelsen, kan jeg ikke stole på denne. Jeg hadde tross alt mye rart for meg da jeg var liten – i tillegg til det overnevnte. Jeg trodde for eksempel det foregikk skjult tv innspilling i huset vårt. (Hvor kom DET fra?)

Tur2

Jeg utviklet et ulogisk tvangstankemønster – som til en viss grad følger meg den dag i dag.

Tur3

Det rare med disse tvangstankene, er at jeg skjønner utrolig godt at min rasjonalisering av å fortsette med det er dumt, og at ingenting av det har noe rot i virkeligheten. Det BLIR ikke mindre sjanse for at jeg krasjer bilen, hvis jeg har partall på volumet på radioen.

Men en annen del av meg dominerer her. En urasjonell og rar del av meg, som nekter å innse at jeg har kastet bort alt for mye energi på å ha ting i partall, og ikke minst – smittet alt for mange av vennene mine med den samme ondskapen. Unnskyld.

Tur4

Nå har du kanskje glemt hva dette innlegget startet med, men la meg bare konkludere med at nå som jeg er eldre, har jeg ikke samme følelse av at turen til London ikke kommer til å bli noe av, for jeg tror det blir det.

Så, nå som jeg faktisk skal dit, og mest sannsynlig kommer til å ha en trygg og fin tur sammen med kjæresten min, skal jeg endelig gjøre noe med mitt jente – og i-landsproblem.

Tur5

Dette fenomenet har jeg alltid synes at er litt rart. Jeg har jo inntrykk av at det er et ganske vanlig problem å mene at man ikke har noen genser å ha på seg, selvom man har 150 stk å velge mellom. Jeg vet i hvert fall at det hadde vært skikkelig rart om kjæresten min hadde vært på samme måte med de tingene han er opptatt av.

Tur6

Jeg har ikke så god tid, fordi vi skal komme oss til flyplassen og rekke flyet. Derfor avslutter jeg med en illustrasjon som passer sånn halvveis, slik at avslutningen ikke kommer så brått på.

BjørnKjos

London baby!

-Sussa

 

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *