A trip to London and a trip down Memory Lane

Jeg har vondt i beina på alle mulige måter, og har brukt for mye penger. London var med andre ord bra, og akkurat som det pleier. Denne turen var preget av litt stress, ettersom vi kom sent torsdag, og skulle dra lørdag. Jeg ble paranoid av å tenke på at jeg ikke skulle rekke å hamstre billigklær fra alle etasjene i Primark. Og nei, jeg er nok ikke spesielt miljøbevisst når det kommer til handel. Ingen er perfekte.

London3

Tollkontrollen ble et pinlig øyeblikk. Den klønete delen av meg slo til, og jeg klarte å glemme å lukke kofferten før jeg skulle løfte den over i en beholder og sende den gjennom røntgen-maskin-tingen.

London2

London2.2

Hvis jeg skal oppsummere London kort, må jeg si at det var veldig koselig til tross for at det var stressende. Første dagen gikk jeg så mye at jeg trodde hoftene mine hadde blitt kronisk invalide. Andre dagen kjente jeg ikke smertene i hoftene lengre fordi smertene i beina hadde tatt fullstendig overhånd. Siste dagen var kroppen bare en eneste stor klump av smerte.

Jeg var faktisk så sliten dag nr. 2 at jeg begynte å grine i køen på Primark samtidig som jeg diskrè løftet klær jeg egentlig hadde lyst på ut av handlekurven min. Hvorfor jeg gjorde det kan man jo lure på, jeg var så utmattet, og hadde heller ikke spist nok, og da er jeg ikke alltid så logisk. Det ene øyet mitt var også veldig vondt OG rødt denne dagen, uten at jeg visste hvorfor. Så jeg skjønte bare ingenting. Jeg kom meg omsider ut derifra, og synet av meg kan ikke ha vært særlig pent.

London1

PS: Det var menn overalt i Oxford Street som satt på bakken og lagde hunder ut av sand.

Da jeg og Andreas kom hjem, fortalte han om hvor dårlig han blir av bussturer, og at det var derfor han ikke var så “i modus” når vi kjørte buss. Det faktum at han blir “buss-og-tog-syk” hadde selvfølgelig jeg glemt for lengst, fordi jeg har en ubrukelig hukommelse.

I et øyeblikk trodde jeg at jeg kunne si til kjæresten min at “sånn var jeg da jeg var liten også!” Jeg kom nemlig på at jeg som liten sa til bussjåfører og lærere at jeg ble kvalm av å kjøre buss, så jeg MÅTTE sitte foran. Men nei, jeg ble ikke det, jeg bare latet som, uten noe åpenbart eller bevisst motiv, tror jeg. Kanskje trodde jeg at jeg ble det, eller så ville jeg sikkert veldig gjerne sitte foran. Haha, jeg aner ikke, men jeg har faktisk aldri blitt bilsyk som jeg kan komme på.

Barn1

Barn2

Barn3

Barn4

Barn5

Jeg beklager til alle der ute som faktisk blir bilsyke og kvalme av tog og buss osv. Det virker faktisk ikke noe ålreit å være det på ekte.

-Sussa

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *